Å være kristen handler om å få begynne på nytt.
Og den nye begynnelsen, legges inn i en større fortelling. En fortelling som utspiller seg fra skapelse til undergang og fornyet liv. Det er Bibelens fortelling. På Kristi forklarelsesdag er det som om vi står i et veikryss. Livsbetingelsene blir annerledes etter dette. Vi går fra Moses til Jesus. Fra den gamle til den nye pakt.
Moses møter Gud og slutter en pakt: de ti bud. Disse bringer han med seg ned fra det høye, og til menneskene.
Da Moses kom ned så alle at noe var annerledes. Det strålte av ansiktet hans og de var redde for å komme nær ham. Etter dette skjulte Moses ansiktet sitt. Kanskje var han redd for å miste respekt. Ære ble knyttet til å ikke vise at man ble berørt. Å bli berørt er å vise en del av sin sårbarhet, sitt skjøre `jeg`. Som leder i ørkenen var det lite rom for å vise følelser.. Aron og de andre lederne ble redde da de så hvor berørt Moses var. Redd for hans strålende ansikt.
Ble de redde for sitt eget sårbare jeg? For en leder de trodde viste svakhet i det strålende? Bunnet frykten ut i at noe var annerledes, noe nytt?
Moses måtte legge et slør for ansiktet sitt, i frykt for sin egen ære og de han tjente. Han tok det bort kun i møte med Gud selv.
«Og når han kom ut, talte han til israelittene det han hadde fått påbud om.»
Hvor var dybden i det strålende ansiktet til Moses? Dybden hvor mørket også har sin plass. Hvor mørket får være tilstede som det er. Uutgrunnelig. Moses lot kun sløret falle foran Gud. Han opplevde å ikke bli møtt på sitt mest sårbare i møte med folket, og det han gav dem var påbud. Han gav dem Loven. Og et tempel. Et tempel bygget på sand. Et tempel uten grunnmur.
Folket gjennomskuet det. Tempelet falt. Loven ble ikke frelsen.
Paulus skriver:
«Helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Kristus det blir tatt bort. Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerte hver gang det blir lest fra Moseloven.»
Urhistoriens syndefall er som en myte å regne. Skammen Moses gav etter for er det samme som får oss til å skjule våre ansikter i dag. Skjule det for Gud. Skjule det for mennesker.. Syndefallet skjer hver gang Loven blir veien til frelse. Hver gang vi krever av andre at de skal leve slik og sånn i en «korrekthet» hvor konsekvensen blir falskhet. Syndefallet spiller seg ut hver gang vi ikke lever med hele oss. Når vi ikke er ærlige overfor oss selv og andre, om oss selv. Når vi prøver å legge et slør over livets realiteter. Når vi stråler uten dybde. Når vi dekker til vårt mørke, når vi ser ned for at andre ikke skal se oss i øynene. Se et ansikt som kan avsløre oss.
Peter, Johannes og Jakob ville bygge hytter på fjellet og låse Gud inn der. Jeg oppfatter Jesus som sint eller frustrert etter dette møtet på fjellet. For de tre disiplene hadde ennå ikke forstått hvem Han var. De sidestilte han med Elia og Moses. De ville låse Jesus inn i en hytte, legge et slør foran han. I frykt for det hellige, det hellige som kom til jorden som et lite barn. Det mest sårbare og mest hjelpesløse. Det som kom til verden i et skur ved Betlehem, som måtte gjemmes i Josefs store trøye. Gud selv måtte få varme fra et menneske av kjøtt og blod for å overleve. Dette mysteriet som er så komplekst og uforståelig. Det er så kontrastfylt og disiplene forsto ikke. De ville ha avstand. Gud på et fjell. Opphøyet. Men troen er først og fremst å se og gjøre, ikke lytte og lære. Se det Jesus gjorde i møte med sine medmennesker. Med-mennesker. Sin neste. Sine egne brødre og søstre.
Troen kommer bare når vi står ansikt til ansikt, skrev den polsk-amerikanske filosofen Abraham Heschel. Ansiktet avslører oss. Å ta bort sløret – avsløre. I våre ansikter står våre liv tegnet.
Hver og en av oss bærer på levd liv, ting som kan sies og ting som ikke kan sies.
«Det uutsigelige i oss overfor det uutsigelige utenfor oss – tillater oss selv i å bli sett, å samtale, å motta en stråle og gjenspeile den.»
Bare på den måten kan vi som Paulus sier, være frimodige. Vi kan være frimodige i håpet. Om nåden. Alle tings gjenopprettelse. Guds skapermakt. Guds kjærlighet.
«Herren la sitt ansikt lyse over deg.» sier Gud gjennom velsignelsen. Velsignelsen som rommer livet. Velsignelsen som lyses over og imot oss. Gud lar sitt ansikt lyse mot vårt eget ansikt.
Jeg bøyde meg alltid før. Da jeg selv sto i menigheten og tok i mot velsignelsen. Med mitt eget turte jeg ikke å se presten, eller Gud, i øynene. Jeg ville dekke til mitt ansikt, jeg ville ikke la det avsløre meg selv for verken presten eller Gud.
Det har jeg sluttet med. Nå retter jeg meg alltid litt ekstra i ryggen, jeg løfter hodet og ser rett på den som lyser velsignelsen. Lar øynene hvile på alteret. På korset. Strekker ut armene og åpner håndflatene. Jeg vil ta i mot velsignelsen med hele meg, meg selv. Mitt liv. Mitt feilbarlige alt.
Når ser vi som i et speil. Og i det kan vi, om vi tør å ta bort sløret fra vårt eget ansikt, se Herrens herlighet. Slik at vi kan bli forvandlet. Og forvandlingen kan får oss til å stråle fra dypet. Fra det mørket vi alle bærer på. Stråle som oss selv. Uten skam og selvforakt. Stråle – i en evig ny begynnelse.
Ære være Skaperen, livgiveren og frigjøreren, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen