Magne Lerø, redaktør i Ukeavisen Ledelse, skriver i avisen Vårt Land at menighetene i Den norske Kirke bør få “større makt, handlingsrom og selvbestemmelse”.(http://www.vl.no/meninger/spaltist/sentralkirken-1.470446) Lerøs store innvending mot dagens situasjon er at “menighetene i praksis tappes for funksjoner, makt og beslutningsmyndighet”.I den anledning kommer han med konkrete eksempler fra virkeligheten der han mener at biskoper og andre sentralkirkelige instanser går inn og overstyrer grasrotplanet i Kirken. Selv om jeg er prinsippielt uenig med flere av Lerø sine synspunkt, og jeg mener han ikke forstår Kirkens organisering som episkopal og synodal, så er dette en helt fair diskusjon.
Men jeg må si jeg kvapp til da et helt avsnitt i Lerø sin tekst er viet saken fra min prestetjeneste i Sarpsborg i sommer, hvor en kvinne slo meg i ansiktet rett før en begravelse og kalte meg “en skam for kirken”. Min første reaksjon var hvorfor i all verden dette ble brukt som et eksempel i en sak som jeg tenker handler om noe helt annet. Så er det helt uriktig av Lerø at mediene “umiddelbart gjorde det til en sak om vold mot homofile”. Det er det faktisk politiet som konkluderte med da de mente denne episoden gikk inn under kategorien “hatkriminalitet”!
Mitt hovedproblem med hele Lerø sin kommentar til Sarpsborg-saken er når han skriver
Sokneprest Einar Ekerhovd skrev på Facebook at hadde vært bedre om hun hadde vendt det andre kinnet til framfor å koble inn politiet. Det var vitterlig en som ga det rådet en gang.
Videre beskriver Lerø Ekerhovd sin ytring som politisk ukorrekt, og det ligger mellom linjene i teksten at Lerø deler Ekerhovd sin (daværende?) tolkning av Jesu ord om å vende det andre kinnet til.
Dette kan ikke stå uimotsagt! Her mener jeg Lerø feiltolker Jesu utsagn om “å vende det andre kinne til”, på en svært uansvarlig, teologisk måte. Sokneprest Kristine Sandemæl, har også kommentert under Lerø sin tekst:
Lerø løfter ganske ubeskyttet fram “å vende det andre kinnet til” som om vanlige regler for HMS ikke gjelder for kirkelige arbeidstakere eller at kvinner/homofile/kristne bare må tåle det hvis urett blir begått og man opplever seg krenket.
I tillegg spør jeg meg: Ville også Lerø fremholdt denne tolkningen i møte med mennesker som har opplevd blind vold? eller vold i hjemmet/familien? Barn som blir eller har blitt misbrukt? Kvinner og menn som blir voldtatt? Mennesker som opplever grusomheter vi ikke kan forestille oss? Hva når det skjer terrorangrep?
Det mennesket som slo meg er kanskje syk og trenger hjelp, men det betyr ikke at samfunnet kan overse det straffbare hun gjorde. Faktisk kunne dette mennesket fått hjelp gjennom straffen samfunnet eventuelt hadde gitt henne. Man får også gjort opp for seg gjennom straffen. På mange måter har det norske rettsvesenet og kriminalomsorgen en mye mer radikal tolkning av tilgivelse og forsoning, enn vi finner det andre steder i verden. Ja, man skal straffes om man gjør andre mennesker ondt, men man får også nye sjanser. Den utsatte får på sin side et sted å plassere skylden og oppreisning på ulike nivå.
Jesu utsagn om å vende det andre kinnet til handler om at vi ikke må ty til hevn når noe urett blir begått mot oss. Å anmelde straffbare handlinger er på ingen måte hevn, men en oppreisning for den utsatte. Dette gjelder alt fra prester til den “vanlige personen i gata”.
At jeg ble slått var på ingen måte en hyggelig opplevelse, og det skapte en utrygghet hos meg. Med støtte fra arbeidsgiver anmeldte vi saken. Ikke for å ta hevn, men for å understreke at overfall og vold er straffbart! Hele saken var belastende, særlig med det store mediefokuset. Men selv om det å anmelde var tøft så var det, det riktige å gjøre.Derfor ble det svært ubehagelig for meg da en medkollega gikk ut i sosiale medier og kritiserer meg på den måten Ekerhovd gjorde. Det ble heller ikke noe bedre når dette var en mann som i tillegg var mange år eldre enn meg, og jeg var helt nyutdannet. Det var også enkelte andre kolleger, både blant prestestanden og i Kirken forøvrig, som i sosiale medier kritiserte meg for å være alt fra arrogant, lite empatisk, til å kalle meg en løgner. Derfor ble jeg glad for at biskop Nordhaug tok en prat med Ekerhovd, og for sistnevntes beklagelse. Dette viste nemlig at man ikke tolerer slik oppførsel i kirken og mellom kolleger! Det viser også at man må tenke seg nøye gjennom når man tolker Bibelen inn i konkrete situasjoner i dag.
At Magne Lerø nå kommenterer denne saken på den måten han gjør, blir å gjøre akkurat samme feilen som Ekerhovd gjorde. Det synes jeg bare er trist, uansvarlig og unødvendig.