Regnbuen er et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. (..) Lysbrytningen er forskjellig avhengig av bølgelengden slik at lyset spaltes til et spektrum. (https://no.wikipedia.org/wiki/Regnbue)
13 Eg set bogen min i skyene,
han skal vera eit teikn på pakta
mellom meg og jorda. (2. mos 9:13)
Regnbuebarn. Jeg liker å kalle meg selv det. At jeg er et regnbuebarn! Blått er favorittfargen min, likevel består jeg av så mange flere farger enn det. Det er ganske fint å tenke på. At jeg har mange lag, at jeg ikke er endimensjonal.
Du er også et regnbuebarn. Vi er alle barn av regnbuen. Om du er skeiv eller hetero eller udefinerbar eller hva du nå enn er. Vi er spaltet i et spektrum. Fargene som danser sammen, det er så vakkert.
Det var mange regnbuebarn som danset, lo og flørtet på Pulse nightclub i Orlando natt til søndag. Så kom det skudd. Et annet regnbuebarn hadde tatt seg inn i lokalet. Hans farger var inntyllet i et mørke.
Skrik. Smerte. Frykt. Død.
Det er dette mørket. Som jeg aldri helt klarer å forstå. Godta. Et mørke som fører med seg en ondskap jeg ikke vil vite av. Fordi det er så ufattelig. Jeg fatter det ikke. Ondskapen vil ødelegge fargespekteret. Den taler ikke sant om mennesket.
Hva svarer vi når vi møter en slik ondskap? I andre personer? I oss selv?
Den amerikanske forfatteren med egyptiske røtter, Suzy Kassem, sier det sånn:
“We are all part of the same rainbow. We are all reflections of each other. As unique and diverse as we are in character and skills, the source of all creation is as multidimensional as we are.”
Jeg tror på en Gud som satte regnbuen på himmelen for å vise oss hvor vi kommer fra. For å vise oss hvem vi er. Skapt av en fundamental kjærlighet og til fargerik kjærlighet. Guds regnbuebarn.
Det florerer av regnbuer på sosiale medier nå. For meg er det en konstatering av at regnbuen lyser opp i mørket, og mørket skal ikke overvinne det.
