I alle (preste)jobbintervjuer som jeg har vært i til nå så blir jeg bedt om å starte med å presentere meg selv.
”Ja, jeg heter da Hanne Marie, er 27 år og går siste semester på Menighetsfakultetet i Oslo. Jeg er forlovet med Sigrunn og til sommeren skal vi gifte oss”.
Det handler om å slippe elefanten fortest mulig ut av rommet og å stikke hull på ballongen. Folk googler folk, og særlig jobbsøkere de skal vurdere. Da er det bedre at jeg tar kontroll over situasjonen og kommer dem i forkjøpet.
Som oftest blir det et utvidet tema i jobbintervjuet. Det går på hvordan jeg vil klare å samarbeide med andre som mener homofili er synd: prestekolleger, andre i staben eller i menigheten. Det går på hvorfor jeg mener det er riktig å søke en prestejobb når jeg personlig går inn i et ekteskap som en stor del av kirken ikke anerkjenner. Det går på om jeg kommer til å stå på prekestolen med et regnbueflagg i hånden.
Anspentheten i rommet er til å ta og føle på. Dette er et vanskelig tema for dem, men de må spørre. Jeg går alltid i en slags forsvarsposisjon: ”Neida, jeg har ikke problemer med å samarbeide med mennesker som mener jeg lever i synd. Neida, jeg respekterer kolleger som ikke ønsker å dele ut nattverden med meg. Neida, jeg skal aldri ta med meg regnbueflagget opp på prekestolen.” Det føles som om jeg må forklare, forsvare og utlegge mine samarbeidsevner mer enn andre. Jeg kan merke anspentheten i rommet avtar, folk senker skuldrene. ”Puh, hun er ingen homobråkmaker.”, tenker de kanskje. De kan gå videre på andre tema og jeg blir vurdert på lik linje med de andre søkerne.
Men det er ikke alltid de senker skuldrene. Noen ganger tar de anspentheten med seg hjem. Til sine respektive menighetsråd, inn i innstillingsutvalget. Av og til blir den også med inn i et bispedømmeråd.
Nei.
Et kontant nei til den lesbiske prestejobbsøkeren. Dette nei`et er så mye mer enn et avslag. Å få et nei basert på at din legning, det er bare vondt. Det er som et slag i trynet. Gang på gang på gang. Det de sier nei til er mitt liv. Det er et nei til den kjærligheten jeg baserer livet mitt på. Det er et nei til den kjærligheten jeg føler for et annet menneske, som tilfeldig nok er av samme kjønn som meg. De sier nei til den lykken Sigrunn og jeg deler.
Det verste er at de får meg til å tvile. På meg selv, på min legning, min identitet. De får meg til å tvile på den fremtiden jeg nå bygger med Sigrunn. De får meg til å tvile på alle de gode og lykkelige følelsene jeg har for henne som betyr aller mest i livet mitt. De får meg til å føle meg skitten, syndig og ond. De mener jeg går på tvers av Guds vilje og gir meg en enorm skyldfølelse. For å elske feil person, for å være meg selv, for å leve.
Og det gjør meg rasende. Frustrert. Trist. Skremt. Jeg blir redd fordi det går sånn innpå meg. Jeg klarer ikke å heve meg over det.
Så hva får meg til å gå videre? Hva får meg til å nekte å gi opp? Hva får meg til å fortsette å søke prestestillinger i Den norske kirke?
Familie, venner, bekjente og kolleger. Alle som heier og støtter, og som oppmuntrer meg til å fortsette. Jeg anser meg selv som enormt heldig som har så mange gode mennesker i livet mitt.
Men mest av alt Sigrunn. Hver gang jeg kaster et blikk på den jenta så vet jeg at det er verdt det. Når jeg ser på henne så vet jeg at den kjærligheten jeg føler for henne, den er så ekte og så sterk at den er verdt å kjempe for. Og jeg har all grunn til å være stolt! Stolt fordi jeg skal gifte meg med den vakreste jenta jeg vet om. Stolt fordi hun skal bli kona mi. Når jeg ser på Sigrunn så tviler jeg ikke lengre. Ikke på meg selv og ikke på henne og ikke på det vi har sammen.
Det er en smerte å stå i denne kampen. Jeg går ofte med en klump i magen, gruer meg til jobbintervju, lurer på om min legning nok en gang vil bli et tema. Men jeg tviholder på mitt kall som prest og jeg er bombesikker på at min kjærlighet til Sigrunn ikke er synd.
Snarere tvert i mot, det er det mest fantastiske i verden.
Photo: Celeste Sylvest Brix Møller